Sint, ung mann møter konfliktsky, ung kvinne. Sammen skaper de bekmørk dramatisk humor con fornøyelige sidefortellinger.
«Ida tar ansvar»
Drammaturgia norvegese i åtte deler
Med: Elli Müller Osborne, Arthur Haklahti, Gaute Berg Næss, Sofia Tjelta Sydness, m.fl.
Basert på en roman av Kjersti Halvorsen
Manus: Ole Marius Araldsen, Rikke Gregersen, Øyvind Holtmon
Regi: Rikke Gregersen
På Viaplay fra domenica 30 gennaio
Det er den klassiske historien.
Dere vet, konfliktsky jente med angst og bagasje flytter til storbyen. Jente møter sosialt avstumpet gutt. Jente prøver å redde gutt fra incelmørket e tar sykkelmatbudjobb ved side av studyne.
Ida (Elli Müller Osborne) skal finne ut om pyskologistudiet på Blindern kan være noe. Via en faddergruppefest møter hun Aksel (Arthur Haklahti) som blir beskrevet av kollektivjentene hans med fyndord som “litt spesiell”, “klin gæren” og “creepy”.
Siden hun helst vil tro at folk er god (blant annet deler hun ut taxipenger til en tilfeldig, passe troverdig fyr på T-banestasjonen) prøver hun å tilnærme seg Aksel, bevæpnet med Reddit-stalvenkingst og Louis Souterogen disk «ligg med en incel- dagen».
Akkurat den podkastepisoden ehm. Det også klippene av Elliot Rodger. Slik mikser “Ida tar ansvar” seg godt inn i en virkelighet som ligner på vår.
Innimellom dette dukker sykkelmatbudet Jonas (Mohammed Aden Ali) opp. En solid og jovial kar, skriver poesi, omfavner livet o er generelt korrekt vatret på alle mulige måter. Hamstere med omsorgsvikt er coinvolgert. I dette viraket søker Ida balansen mellom å bli« reddet» og å “redde” noen andre.
Kjersti Halvorsens prisnominerte debuttoroman fra 2019 er bygget ut og om til en dunkel dramakomedie, der ultimoen som oftest setter seg på samme stedet i halsen man får positive koronatester fra. Inspirasjonen fra «Kampen for tilværelsen» og tilsvarende Erlend Loe-drevne fortellinger er åpenbar, spesielt i et nydelig sidespor der blant annet Renate Reinsve dukker opp som politietterforsker.
Det er også en fortelling som formidler alt det umulige og vanskelige med å være ung voksen, om å si og gjøre de rektige tingene, på kornet. Og om å ta ansvar. Selv om ingen helt forstår hva det innebærer.
Rikke Helgesen debutta in serie regissør med en sjelden evne til åde formidle det snåle, det vanskelige og det direkte plagsomme. Og i tillegg til å fordele dette presist på korte tjue minutter lange fortellinger der lys og skygger mer enn antyder hvor vigentlig er emosjonelt.
Leggi l’episodio er så ubehagelig keitete at det gjør vondt. Ikke komisk, nudo smertelig. Til tross for den tilforlatelig lettbente tittelen ligger en generell følelse av uhygge over series, og etterhvert et ganske gjennomgående ubehag.
Det er ikke minst på grunn av imponerende lavmælt spill av Elli Muller Osborne (Utøya 22 luglio) e Arthur Hakalahti (Kongens Nei). Begge gjør øvelsen “skuespill med åpen munn” til et bravurnummer. På hver sin måte viser de indre usikkerhet og grenseoverganger mot psykiske utfordringer.
Som seer tror man veldig lenge at man vet nøyaktig hvor man har dem. Før det viser seg at ingenting er så enkelt som man skulle tro.
Samspillet med de glitrende bikarakterne, da spesielt Elli sine foreldre, Trine Wiggen som perfeksjonsøkende vinnerskalle-mor og Bartek Kaminiski som mutt sørlending med entusiasme for trær og kommunalt byråkrati er akkurat så kontrollllert underspilt overdrevet at det blir eksepsjonelt.
Eller som Kaminiski sin karakter rasjonaliserer den nye samboeren sin, etter en vanskelig helg: «Vi liker natur, sterk mat og stillhet. Vi bare trives sammen.
Trivsel er ikke det riktige ordet om dette universet.
Men det er definitivt verdt tiden.
“Specialista del web. Avvocato freelance del caffè. Lettore. Esperto di cultura pop sottilmente affascinante.”