Sport, OL i Pechino | Når en steinkjerbygg gir Namdalen et perspektiv

Men verken spørsmålet eller det faktum at ingen namdalinger rappresentante Norge i et OL, er for så vidt noe nytt. For ikke siden Sara Blengsli Kværnø (nå Saugen) troppet inn på OL-arenaen i London for å rappresentere Norge i badminton i lekene i 2012, har noen namdalinger vært gode nok til å gjøre det samme.

Vinterlekene i 2010, 2014, 2018 e nå i 2022 gikk/går uten namdalinger for Norge, og det samme med sommerlekene i 2016 e 2021.

Det i klar kontrast til lekene for det. Per uten unntak var Norge rappresenert i samtlige vinter-OL dal 1968 al 2006. I sommer-OL var “vi” med i 2004 og 2008 (Nina Solheim) og altså 2012.

Neida, vi har slett ikke glemt Thomas Hjalmar Westgård. Lekværingen rappresentante imdlertid Irlanda, og har ikke kvalifisert seg gjennom Norges kvote.

Uomini hva har skjedd etter 2012? Hvorfor er ingen namdalinger gode nok til å rappresentate Norge på den største arenaen i idrett?

Satset det ikke nok? Enerne Mangler? Mangler det en namdalsk toppidrettskultur?

Det er selvsagt ikke bare et svar.

Av og til er det imidlertid greit å få et perspektiv på saker fra utenforstående. Som jeg fikk på Trondheim torg en Augustdag i 2019. Vi hadde nettopp sett målgangen på Toppidrettsveka på rulleski, med Ane Appelkvist Senseth som enslig namdalsk løper i toppen. Jeg husker ikke, men trolig hadde jeg liret av meg noe om at det var ganske så tynt med namdalinger i toppen.

Det jeg dog husker svært godt er svaret jeg fikk fra Erlend Aune.

– Ingen må klage på innsatsen til Namdalen. Dere har jo flust med topper, langt flere enn man kan forvente.

Erlend er pappa til langrennsløperen Pål Trøan Aune, og nå sto han der og kom med en påstand jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle tolke, sånn med en gang. Samtidig kjenner jeg steinkjermannen som særdes reflektert, og ikke en som lirer av seg dårlige forsøk på ironiske morsomheter i tide og utide. Erlend er en mann man lytter til når han snakker.

Det er godt mulig han så min usikkerhet, for før jeg rakk å stille motspørsmål fortsatte han på sin argumentrekke:

– Se hva dere har da? Dere har han Saugestad som er i verdenstoppen i alpint, dere har volleyballjentene fra Li, en bokser som er helt i toppen, Wågan i friidrett. Dere har skyttere i landstoppen og nå har dere Ane som blir en verdenstopp i sprint. Hva mer kan dere vente?

Per Erlend Aune han så hele bildet. Han isolerte ikke hver idrett, for han visste at med befolkningsgrunnlaget som er i Namdalen, kan man ikke forvente topper i alle idretter, og i alle fall ikke samtidig.

– Jeg vet ikke befolkningstallet i Namdalen, men trolig er det mindre enn flere av bydelene i Oslo, argumenterte han.

Nå vil garantit noen arrestere han med å si at det ikke er antall idrettsutøvere som avgjør om det kommer opp en toppidrettsutøver eller ikke. Likevel er det ikke til å komme fra at det statistisk sett er naturlig at det oftere vil dukke opp en landslagsløper fra Oslo-klubben Heming, som har 47 langrennsløpere bare i 14-åholdklassent de läslørå mandal kelassentive de i foren? sammen.

Og når KFUM, som holdt på å rykke opp i eliteserien i fotball i høst, totalt har 1.700 registrerte fotballspillere, er det kanskje ikke så rart om det oftere elite dukker opp spillere fra i denserlubben klubben. Og KFUM er altså bare en av de mange storklubbene – bare i Oslo.

Kanskje er det derfor riktig å bruke samme briller som Erlend Aune når man studerer namdalsk idrett: å innse at Namdalen ikke har grunn til å forvente så mange flere idrettstop – Na dal id ilik ol ke samm .

Siden Aune satte et perspektiv-stempel på namdalsk idrett for tre år tilbake, har det også skjedd mye. Sebastian Schjerve ble nummer åtte i VM i freeski i fjor, og burde etter manges mening vært med i OL. Ane Senseth ble nummer fem i VM sist vinter. Begge var svært nære på å bli OL-deltakere, mens i langløp er Laila Kveli tilbake blant topp-8 på listene.

Også sommerstid er det mye å glede seg over. Fredrik Gerhardsen è stato colpito dal gabbiano NM a 400 metri, da Grethe Tyldum e da Jørgen Homstad e da verdure o da friidrettsbanen, da Maria Sagnes Wågan e da Norges beste maratonløpere.

Og på fotballbanen er Brede Moe en av Norges beste forsvarsspillere. Og han kommer fra Flatanger.

Så om du skulle føle Namdalen er en idrettslig utkant når OL-sirkuset drar seg til, så er det grunn til å dvele ved Aunes ord. Per av og til er det greit å få en korrektur fra «sidelinja» av namdalsk idrett.

Og så får Thomas Hjalmar Westgård enn så lenge rappresentate Namdalen alene, i sine irske farger – ved neste korsveg kan han utmerket godt ha selskap av et par til.